Power to the teacher
Når jeg er rundt på skoler og kurser i bruk av iPad som pedagogisk verktøy, blir jeg stadig oftere konfrontert med ”hvorfor iPad, hvorfor ikke Android?” Jeg smiler bestandig og mumler noe om sikkerhet og tilgjengelighet til apps. Men det er langt fra hele sannheten. Det som jeg av høflighet ikke vil si som gjest kan jeg heldigvis si rett fra levra på egen blogg.
Dersom du som leser dette ikke har hørt ovenfor nevnte spørsmål før, vil du snart komme til å høre det. Du vil også snart komme til å treffe dem som hardnakket argumenterer for Galaxy og etter hvert andre tilsvarende brett. Men legg merke til HVEM det er som fremmer disse synspunktene. Det vil aldri være spesialpedagogene, eller pedagoger som brenner for sitt fag, eller pedagogiske ledere. Du vil se at de nesten uten unntak er forståsegpåerne, de som lever og ånder for tekno, de som alltid har det siste og som alltid har svar på det meste innenfor digitalt levesett.
Hvorfor er det slik?
Det handler om to forhold:
Digital kompetanse
Dette er et begrep som etter hvert har fått stor plass i skolen – altfor stor, spør du meg. Det er en opplest og vedtatt sannhet at teknologi SKAL være vanskelig. Ja så mystisk vaskelig at vi aksepterer læringsmål i småskolen som f.eks: Lære å logge på! Spennende, utfordrende, innholdsrikt? Nei, verken for lærer eller elev! Men vi aksepterer det fordi teknologene har sagt at det må være slik. Ordet digital kompetanse er når alt kommer til alt en fallitterklæring. Det har blitt til som en konsekvens av at de digitale vertøyene i alle år har vært direkte brukerfiendtlige.
Men vi har akseptert det fordi så altfor mange menn hardnakket har argumenter for. Og så er det ikke en pedagog unt å reise seg mot denne overmakten og slå i bordet – og hvem ville forresten bry seg?
Jeg kan uttale meg så skråsikkert fordi jeg i over 20 år var en av dem som nøt magien i uendelige tekniske utfordringer, utfordringer som gav følelsen av makt over himmel og hav når en bare lærte seg å ri på bølgen. Nå har jeg ikke tid til slikt lengre. Jeg er for opptatt av å bedrive pedagogikk. Jeg er for opptatt av å gi elevene de verktøyene de har bruk for i norsk, matematikk, engelsk, samfunnsfag…
Nylig var jeg på en skole, i 7. klasse. Det var avsatt et par timer til å gi elevene en smakebit på bruk av iPad. Jeg introduserte tankekart på iPad og lot dem jobbe seg mot læringsmålet i faget. Etterpå fikk jeg høre av staben om den eleven som så ivrig ville være den første til å stå foran klassen og presentere sitt arbeid. Eleven slet med dysleksi og har aldri villet stå fram med noe arbeid før. Slikt gir meg mening – det er pedagogikk, og IKKE teknologi!
Informasjonsmakt
Da jeg utdannet meg til markedsfører på BI, var vi i et av fagene innom forskjellige former for makt. Ved siden av politisk makt har du makt som penger kan gi og en rekke andre typer. Et av begrepene som ble diskutert var informasjonsmakt. Du vil finne forekomster i de fleste organisasjoner. Det utøves av personer som vet noe som du er avhengig av. Men de deler ikke ut mer enn de må – de må passe på at de ikke miste grepet. IKT har vært et fantastisk felt for utøvelse av denne typen makt. Men det var før. Innføring av iPad vil nådeløst bety slutten på en lang epoke.
Du vil få høre at man har større frihet på de andre brettene – frihet til hva, skal du da spørre. Frihet til å legge under seg teknologiske utfordringer eller frihet til å bedrive pedagogikk?
La det da bli stående: Det handler ikke om teknologi i skolen, det handler om læring. Jeg griper begjærlig iPaden fordi den er et fantastisk verktøy til læring. Og i framtiden når noe annet imøtekommer de pedagogiske behovene på en bedre måte, skal jeg med glede løpe også med det.
Jeg ønsker virkelig at du gir en tommel opp – eller ned for denne posten! Skriv gjerne din mening i kommentarfeltet under.
Takk for herlig befriende post, Erling. Jeg er så hjertens enig med deg, og har veldig like erfaringer og betraktninger. Ta makten fra ikt-folkene, avmystifiser «det digitale», og sett pedagogene i førersetet igjen.
Frihet til å velge er også et tema – og hvis læring er målet og god pedagogikk, så vil det kunne gjøres på uansett hvilket brett du bruker, om det står i foran eller ikke. Og er du en god lærer så vil du få dyslektikeren til å stå foran klassen uansett verktøy ved hjelp av pedagogiske virkemidler – ikke teknologien alene.
Da jeg drev på med Newton prosjektrom så var det mange som plutselig fikk sansen for praktisk matematikk fordi det var en ny vinkling på læremetoden. Problemet i norsk skole er at vi ikke har lov å fremme de flinke, hjelpe de svake, men alle skal på død og liv ha lik undervisning, selv om det i kunnskapsløftet står at vi skal legge til rette individuelt.
Samtidig så vil det nå bli fryktelige forskjeller på skoler der de nesten ikke har utstyr i kommuner på Robek lista der det er en pc per klasse og ingen til å drifte datanettet. Tror ikke de har råd til den dyreste teknologien eller nettbrett i det hele tatt.
Kunnskap gir makt og ikke teknologien alene. Ja jeg har sett at teknologi har vært en maktfaktor i næringslivet – men det utstyret skolene sliter med kan ikke gi noen form for fordeler.
I stedet for å si at man skal bruke den ene eller andre plattformen er det viktigst at elevene får en eller annen form for tilgang til teknologi, at det blir en mulighet og at det blir lett tilgjengelig for alle og ikke bare få.
Pedagog og IKT «folk»
(kan fint kombineres)
Selv har jeg nok noen år igjen å vente, før jeg i det hele tatt kan drømme om portable nettbrett. I min kommune er det forbud mot trådløse dingser (i skolen), så derfor gikk de rådende makter nylig til innkjøp av 80 nye stasjonære datamaskiner.
Disse stasjonære utgjør, i tillegg til allerede eksisterende maskiner, to nettverk. Ett for ansatte, og ett for elever.
Vi har fått SmartBoards i klasserommene da. Det har jo sine fordeler….og ulemper. Med to maskiner å forholde seg til, på to ulike nettverk, sier det seg vel gjerne selv at det kan bli mye klurr med hvor ulike filer ligger. Man benytter uforholdsmessig mye tid på å måtte «gjøre klar» datamaskinen i klasserommet.
I tillegg må man logge på så mye. Man logger på maskinen (som selvsagt tar noen minutter), man logger på Notes, man logger på itslearning, man logger på Multi og Salaby + + +
Derfor har jeg tatt spaden i egne hender, og kjører kun Ubuntu på de fire maskinene som jeg har til rådighet i mitt klasserom (3 på eget grupperom + 1 på SmartBoarden).
Disse maskinene kommer opp på mellom 30 sekunder og 1 minutt, og man har direkte tilgang til internett. Og det er egentlig alt man trenger. I hvert fall for min del, som lærer i 2. klasse på barneskolen.
Men pads/bærbare til elevene mine…det hadde vært kjekt det!
Jeg liker ikke «stempelet» jeg får her når jeg er en av dem som har valgt Android fremfor iPad til et nettbrett-prosjekt i grunnskolen – fordi jeg setter pedagogikken godt foran det rent tekniske. Jeg ser ikke hvorfor du setter iPad og Android opp mot hverandre i denne settingen, så jeg er veldig enig med det Merete kommenterer – det er ingen motsetting mellom pedagogikk og IKT-folk.
Og fra en som har prøvd det med lærere og elever: Android-nettbrett krever ikke mer digital kompetanse å bruke for sluttbrukere enn iPad. På mange områder er den enklere å bruke – spesielt hvis du trekker inn systemadministrators perspektiv. Og dette er et perspektiv veldig mange glemmer eller overser helt. Skal du utstyre en hel skole med digitale greier _må_ det inn en viss IKT-faglig kompetanse – uansett! Og det er viktig at dette IKT-kompetansen har et godt øye for hva som skal løses i skolen.
Å ha et klassesett av ett eller annet (eller et datarom) gjør ingenting for å endre skolens holdning til den digitale hverdagen elevene lever i. Det vi alle bør jobbe for er at alle elever har _hver sin_ digitale dings i grunnskolen – det være seg en bærbar PC, en iPad eller et Android-nettbrett. Det er _da_ vi kan gjøre noe av pedagogisk betydning i skolen.
@Odin Nøsen
Jeg stempler ingen individer – så det får stå for den enkeltes egen regning hvor en er og hvor truffet man føler seg. Det går selvsagt ikke noe skille mellom mennesker på bakgrunn av den teknologi en velger. En slik antydning ville være patetisk. Men det går etter min mening et stort skille i skolen mellom de som fokuserer på teknologi og de som fokuserer på pedagogikk. Av den første typen har jeg nå etter hvert støtt på mange nok til at jeg føler det er på tide å si fra. Så trenger jeg senere ikke gjøre annet enn å henvise til posten for å gjøre rede for hvor jeg står selv. Enhver får feie for sin egen dør – jeg har feid for min.
Det er soleklart at når en skal rulle ut en god løsning for skolen så kommer en ikke unna teknologi. Man må søke å bygge infrastrukturen så fungerende og dynamisk som mulig. Men syretesten er hvor fokusen ligger. På det teknologiske eller det pedagogiske?
Jeg tror som deg at klassesett og datarom aldri har vært en god løsning. Så tror jeg at løsninger som bygger på 1:1 potensielt er best. Jeg sier potensielt – fordi heller ikke dette er noen garanti for god anvendelse og mer læring. Når det kommer til læring tror jeg faktisk ikke på teknologi en gang. Jeg tror på et godt læringsmiljø, og det oppnås ikke med all verdens teknologi, men med dyktige lærere. Så er det klart at gode verktøy i hendene på gode lærere gir herlige resultater.
@Torger Åge Sinnes
Du er nok ikke alene om slike opplevelser. Uten at jeg vet noe mer høres det ut som et eksempel på hva som skjer når teknologien settes høyere enn pedagogikken, og når pedagogene må bøye kne for teknologen.
Sikkert en mager trøst, men læring kommer etter mitt syn først og fremst som et resultat av lærerens evner og engasjement. Og da får en ta i bruk de verktøy en har, noe du ser ut til å ha gjort : )
Så finnes det skoler som har sett at de tiltrekker seg vesentlig flere vel kvalifiserte søkere på ledige stillinger når de tilbyr gode verktøy…
Du får få skolens ledelse til å invitere oss til en dag med fri utfoldelse og se om det kan komme mer læring ut av slikt.
Denne debatten er virkelig interessant, og handler vel ikke om hvilken type teknologi man velger. Sjøl har jeg jobbet mange år med skole og IKT. Slik jeg ser det er problemet først og fremst at skole-folk og teknologi-folk prater forbi hverandre. Skolene kan skole, men vet ikke hva de skal bestille av teknologi-folka. Teknologi-folka på sin side kan IKT, men vet ikke hva de skal levere til skolene. For å gjøre kaoset komplett hyrer man inn en konsulent i mellom som ikke kan noen av delene.
Det vi virkelig trenger er pedagoger med IKT-kompetanse, som ser behovene i skolen og kan oversette dette til IKT-språk og skoleledere med en bevisst IKT-strategi for skolen/kommunen sin.
Helt uavhengig om man velger iPad, Mac, Windows eller Linux, vil noen måtte sette opp et robust, fleksibelt system som gir lærere og elever nyttige verktøy for å nå læringsmålene.
Videre er det skrikende behov for å etterutdanne lærere, slik at de kan benytte disse verktøyene og lære elevene å benytte dem.
IKT i seg selv er ikke noe mål – ITU Monitor o.l. har i mange år målt skolenes IKT-arbeid ved å telle datamaskiner – hva sier det om hvordan skolen bruker dem? Ingenting.
IKT skal være et godt og nyttig verktøy til å nå læringsmålene i læreplanen – da hjelper det ikke om man har 100vis av maskiner som støver ned eller ikke fungerer.
Infrastruktur og maskindekning har etterhvert blitt relativt bra i skole-Norge – nå er det bevisst strategi og opplæring av lærere som skal til – enten vi bruker iPad eller PC’er.
@Arild
Jeg er langt på vei enig med deg.
Men det at skolene ennå ikke har kommet dit at de klarer å ballansere teknologi og pedagogikk sier nok noe om kompleksiteten i problemstillingen. Det er en annen vei som er farbar som du ikke har nevnt – få inn konsulenter som KAN noe og som har bevist at de med enkle midler på kort tid får gode resultater. Det er det RIKT har tatt høyde for.
Det har vist seg at det faktum at vi kommer utenfra gir en strerkere motivasjon fra skolenes side om å overholde tidsfrister, noe som er en viktig faktor i forhold til å nå målene. Det har en effekt når når vi kommer utenfra med friske øyne, full av pågangsmot og med erfaringer fra prosjekter som lykkes.
Så er det gledelig å lese siste monitor (fra kartlegging 2010). Den peker nettopp IKKE på tetthet med bruk. Det er imidlertid deprimerende lesing – og sannsyligvis en kraftig motivator for å velge å gå videre med utekniske digitale verktøy i skolen.
@Erling
Vi er nok ganske enige. Leste også siste monitor og ble positivt overrasket over at de ser mer kvalitet enn kvantitet denne gangen. Det er nok ingenting i veien for å bruke konsulenter som KAN noe. Det er vel egentlig det jeg mener med å få inn noen som kan både skole og teknologi. RIKT gjør mye bra og spennende. Er vel derfor jeg følger med på denne bloggen, men er litt skeptisk til at iPad er svaret på alt. Skolene er fulle av Windows-maskiner som også kan være gode verktøy og da er det en ganske stor kamel og svelge før man bytter ut alt dette med noe helt annet. Ser også problemet med lagring og volum-lisenser.
@Arild
Senter for IKT i utdanningen har faktisk lagt om tilnærmingen, dette er bevisst og vi vil få se mer av dette i tiden som kommer, og det er på tide 🙂
iPad er selvsagt ikke svaret på alt, det er fortsatt et par småting som gjenstår. Men det er skikkelig moro å se hva vi får til i skoler. Synd jeg er så opptatt med gjennomføring at jeg ikke får tid til å blogge mer. Men vi ser veldig spennende resultater med elever fra 1. klasse og oppover.
Det er vel ingen som vil fjerne PCer fra skolene – jeg vil i alle fall ikke anbefale det. Det finnes jo fortsatt nasjonale prøver… Og så er det OK til noe annet også. Men den som har brukt iPad i skolen går ikke tilbake til PC, spør bare elevene. Men det krever også at man har et godt opplegg!
Det er ikke noe problem med lagring. Lisenser kommer en seg godt rundt. Men man må gjøre ting RIKTig 😉