, , , , , ,

Mennesker på flukt: elevproduksjon

I uke 23 startet vi opp bloggprosjekt på Frøyland ungdomsskule, hvor vi jobber med bruk av blogg som produksjonsverktøy i skolen. Det var tre dager fylt med koselig Jæren-dialekt, høy energi og mye arbeidsglede. Elevene jobbet med temaet «Mennesker på flukt» og reflekterte rundt etiske problemstillinger, brynet seg på forskjellige sjangre og bearbeidet inntrykk – alt gjennom bloggen, og med totalt 750 innlegg over tre dager, produserte elevene rundt 8 innlegg i snitt. Dette er fire av de innleggene.

Sunniva, 9. Frøyland ungdomsskule. Tidsfrist: 20 minutter

Dikt:

Å ha det du treng

Mamma, eg får aldri en ting eg vil ha
Barnet mitt, du har det jo bra

Eg får aldri det eg treng
Men det du treng gjer eg deg, ikkje bli vreng

Du stenger deg inne på eit rom i sinne, uskramma
Men korleis er det for ein flyktnings sjel, voldsramma?

Kan du då sjå kor heldig du er?
Kan du då sjå at du har alt du trenger, hus, mat, familie og senger?

 

Ane, 8. Frøyland ungdomsskule. Tidsfrist: 35 minutter

Nyhetsartikkel om migrasjon i Mellom-Amerika:

Migrasjonen i Mellom-Amerika til USA økte med 68% nå i 2014. Fleire flykter frå vold, spesielt kvinner. Gjenger tvinger og truer unger til å bli med i bander og gjenger. Over 20 000 unger kidnappes i Mexico for å bli tvunget med i gjenger. Narkotika og andre dop herjer rundt og unger blir tvunget til å bli med å selge. Det er nesten umulig å komme seg ut frå gjengane. Mellom-Amerika topper verdens drapsstatistikk år etter år. Kvinner er verdiløse og voldtekt er eit seriøst problem. Naturkatastrofer herjer langs kysten og nokon må og flykte frå det. Flyktingskrisen i Europa blir verre og verre, og det gjer situasjonen i Mellom-Amerika og. 59,5 millioner mennesker er på flykt og mange av desse får ikkje komme inn i nokon land.

Mellom-Amerika er plaget av korrupsjon, svake instutisjoner og høystraffefrihet, som gjer at kriminelle grupper vokser stadig. Unge prøver stadig å krysse grensen over til USA, i håp om å få eit bedre liv, men veldig mange blir sendt tilbake. Dei vil vekk frå dei kriminelle gruppene. Dei kriminelle gruppene tvinger unge til å bli med og truer med å drepe dei visst dei ikkje blir med. Gjengene driver med narkotika og dop, og dette må dei unge selge og smugle med seg til andre land og byer. Berre to prosent av forbrytelsene ender i tiltale og straff. Gjengene samarbeider med politi og politikere. Gjengene selger kanskje narkotika og andre dop til politi og politikere, og politikere betaler kanskje gjengene for at dei skal stemme på dei. Gjengene kan og betale politiet for å ikkje straffe dei. Alt dette er korrupsjon og det er eit kjempe stort problem i Mellom-Amerika. Kampen mellom urbefolkningen og storsamfunnet er blodig og farlig. Kvite styrer og har mykje av makta. Intern fordrivelse er ein viktig årsak til kampen. Urbefolkningen blir stadig tvangsflyttet. Gjenger, men ikkje minst politi og politikere bryter mange av menneskerettighetene ovenfor urfolket. Når folka som skal hjelpe landet og gjer det trygt hjelper gjengene, blir ikkje problemet særlig mindre.

I Guatemala bur det ca. 15,9 millioner mennesker, men 10 prosent av befolkningen har flykta over til USA. I USA bur det ca. 1,2 millioner Guatemalere. 64% av desse er født utanfor USA. USA prøver stadig å hjelpa, men det er vanskelig å hjelpe alle på ein gong. Guatemala grenser til Honduras, Mexico, Belize og El- Salvador, og alle desse landa er plaget med korrupsjon, voldtekt, høg drapsrater, kriminelle gjenger og stor straffefrihet. Guatemala er det tettest befolkede landet i Mellom-Amerika. Mesteparten av innbyggerne er mayaindianere, men under borgekrigen i 1960 blei det utført grove overgrep mot mayaindianerne og andre urfolk. I 1996 blei ein fredsavtale signert, etter bekreftelse om at det hadde foregått folkemord mot mayaindianerne under borgerkrigen. Etter borgerkrigen, er det frå 500 000 til 1,5 millioner internt fordrevne i landet. Dei blir flytta og jakt vekk heile tida, og finn aldri ein trygg plass å sette seg ned. 60 prosent av befolkningen er urfolk, og trusselen mot dei er stor. Guatemala er eit demokratisk land, men nesten kvar president driver med korrupsjon. Dette gjer berre landet verre og problemene større og fleire. Kvar president lover å gjer noko med sikkerhetsproblemene, men det skjer aldri. Dei fleste politiske parti er bygd opp rundt enkeltpersoner og deira personlege ambisjoner. Den organiserte kriminaliteten er den farligste og mest sofistikerte i heile Mellom-Amerika. Ikkje nokk med at gjenger frå Guatemala som operer i Guatemala, er det gjenger frå Mexico og Colombia og. Gjengene og dei kriminelle gruppene vinner terreng, på grunn av høg straffefrihet og korrupsjon. Vold mot barn og særlig kvinner er og eit stort problem. Kvinner er redde og blir stadig voldtatt.

Mange lever i frykt for å bli voldtatt, tvunget med av gjenger og drept. Mykje av håpet til Guatemalerne og Mellom-Amerikanske mennesker er slukka. Mange har ein følelse av håpløshet og mister håpet om eit bedre liv.

 

Jan Erik, 9. Frøyland ungdomsskule. Tidsfrist: 20 minutter

Fiksjonelt intervju:

Jeg har intervjuet Demetre. Han har levd i krig hele livet.

Hvordan var det å flytte hjemme fra?

Det var forferdelig, jeg hadde ikke lyst og når mamma og pappa sa at vi måtte flykte så blei jeg veldig lei meg. Jeg kunne ikke tro at vi måtte dra, alt jeg ville var å dra hjem igjen. Jeg savnet sengen min, lekene mine, vennene mine og alle tingene vi kunne gjøre hjemme.

Hva er du mest redd for?

Jeg er mest redd for at vi skal bli jagd videre og ikke finne noen plass å vær. Jeg er også redd for at det ikke skal være trygt å reise hjem igjen og at vi er nødt og finne en ny plass.

Hva er grunnen til at dere flykter fra landsbyen?

Vi ble nødt å flykte siden det ble krig mellom oss og Russland, pappa kom springene og sa at vi måtte dra. Vi hørte mange fly og så landsbyen bli bombet. Jeg håpet alltid på at de var vennlige fly som fløy over oss.

Hva er det du lengter mest?

Jeg lengter mest å dra hjem å kunne sove i min egen seng, jeg har lyst å leve med fred og ikke frykten for å kunne bli drept av soldater eller bomber.

 

Ida Amalie, 9. Frøyland ungdomsskule. Tidsfrist: 45 minutter

Novelle:

En liten del av en stor flykt

Jeg løper med alt jeg har, puster tungt, jeg blir presset rundt av andre som løper rundt meg. Ser dem falle ved siden av meg en etter en, skutt, blodige. Jeg er redd, ser ikke far eller mor, jeg kan kjenne varmen av den store flokken av folk i panikk som løper med meg. Men så kjenner jeg noe i foten min, jeg ser den skitten og sandete bakken komme nærmere og nærmere. Smerten når hodet mitt treffer bakken var utenkelig. Jeg ser døde og ubevisste personer rundt meg, mens jeg er på kanten av gråt. Flere føtter treffer meg og tramper meg ned mens jeg ligger der i fosterstilling og gråter.

De er i full panikk, løper fra skuddene, flykter fra hjembyen sin, forlater alle som er falne. Stillheten jeg hørte etter skuddene stoppet roet hjerte mitt. Men flokken av folk var borte, hele kroppen min gjorde vondt og jeg følte meg sviktet. Jeg var forlatt av mitt eget folk, trampet ned og lagt igjen for å dø. Jeg åpnet det ene øye mitt og så rundt, jeg så døde kropper, dekket i skuddsår og blod. Synet av vennene mine, naboer og bare andre folk ligge døde ved siden av meg ga meg panikk. Hjertet mitt banket fortere og fortere og jeg bare overga meg. Jeg bad til gud inni meg ”Kjære gud, vær så snill å ta meg. La meg komme til ditt rike og få leve i fred, jeg er lei av krig, lei av død og tragedie. Jeg er klar, kom og ta meg!”

Kroppen min løftet seg fra bakken og jeg trodde dette var slutten. Jeg smilte til meg selv med lukkede øyne og takket herren. Fred var kommet til meg og jeg var lettet og klar for å overgi meg. Så kjente jeg en følelse, et slag på kinnet. Jeg innså, det var ikke gud som var kommet, det var et levende menneske. Da jeg åpnet øynene mine så jeg en mann stå over meg. Han så ikke kjent ut, han hadde brune øyne, små svarte skjeggstubber på haken og et glimt av lettelse i blikket sitt.

”Hvem er du?” Spurte den ukjente. Jeg klarte ikke få fram et ord, jeg prøvde men ordene ville så vidt formes i munne min. ”Manuel” var det eneste jeg fikk fram. ”Ok, Manuel” sa den ukjente. ”Ikke vær redd, jeg skal hjelpe deg. Det var en lettelse at noen var i live, men du kan slappe av nå jeg skal ta deg med meg.” Ikke en eneste ting brydde meg nå, det kom meg ikke inn at han kunne kidnappe meg eller være en dårlig person. Jeg var bare lettet for at noen kom. Han løftet meg opp i armene sine og bar meg med seg. Jeg var nesten helt borte, utmattet av hendingen, jeg slappet helt av og følte lettelsen fylle meg.

Jeg våknet på bakken inne i et telt. Det var lite, varmt og hadde en rar lukt. Lyden av for utenfor fikk meg opp, jeg satte meg rett opp og så meg rundt. En stråle sollys traff øynene mine og blendet meg da telte ble åpnet. Det var den ukjente, som kom inn, han hadde et brød og en flaske vann i hånda. ”Hvor er jeg? Og hvor lenge har jeg vært her?” Spurte jeg. ” Vi er på en flyknigsleir, men ta det med ro. Vi er ennå i Syria, jeg tok deg med hit og du har sovet i 13 timer” Svaret hans beroliget meg, han gikk sakte mot meg og strakte ut de lenge hendene sine. Jeg tok imot brødet og vannflaska. ”Spis, du trenger næringen.” sa han.

Jeg tok på brødet, det var tørt og hardt. Jeg kjente magen min rumle, den var helt innskrumpet og jeg brydde meg ikke om hvor gammelt brødet måtte ha vert. Jeg bet inn i det og det var borte, det føltes ut som om jeg bare hadde spist en brødsmule. Så sulten hadde jeg aldri vært før. Jeg så ned på vannflasken, vanne beveget seg fram og tilbake i en bølgebevegelse. Halsen min tørket inn bare ved synet av vannet, jeg slengte meg etter det og hev bort korken. Jeg slukte vannet, følelsen av den lunkne vesken som falt ned i halsen min var som en foss. Følelsen av å slukke tørstheten var fantastisk. Jeg var lettet, jeg viste at jeg ikke var ferdig med flykter min men akkurat nå var jeg trygg.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *